Gjengmentalitet

Kanskje er det slik at man for tiden har det bedre enn noensinne her i verdens beste land. Kanskje er det slik at vi lever i et paradis, uten å selv kunne verdsette det vi har. Jo, det er en liten sannhet i det, men det lurer seg en liten sannhet bak hver eneste løgn.

Det var en gang da man kunne skru på tv-apparatet uten å bli møtt av store nyhetsoppslag om terroristiske handlinger og kaldblodige mord. Vi introduseres for den virkelige verden, og for mange er det vanskelig å tolerere. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det mye som ikke funker i dagens samfunn. Og som alltid fokuseres det på alle de sakene som ikke har noe å si for andre enn de som sitter med makten. Jeg syns det er på tide at man endelig våkner og får opp øynene for det som teller her i verden.

I etterkant av valgtiden sitter jeg nok en gang igjen med mange fortvilelser. ”Hvorfor lar folk seg lure?” tenker jeg mens jeg klør meg i hodet. I år har vi sett igjen hva vi har sett gang på gang før, at politikere vender ryggen til den politikken de faktisk sto for, med en gang de selv har kommet til makten. Politikere funderer blant annet på hva årsaken til Norges fallende skoleresultater kan være, uten å søke kilden selv for å få et svar. Det er elevene som bør bli hørt, og ikke de utallelige politikerene som innbiller segselv at de vet hvordan dagens kultur er.

Noe som man kan være relativt sikker på, er at noe gjøres galt. Gjengmentaliteten man møter her i Norge er ikke til å tro. Her oppfordres folk til å skille seg fra sine individuelle kvaliteter for å kunne passe inn i det gruppesamfunnet som våre kjære, maktgale ledere har laget. Skolen er første skritt i denne prosessen. Her skal alle de fritenkende menneskene sorteres ut, og deres kvaliteter og sterke meninger skal nådeløst rives ut av deres sjeler. Man har laget en vei man må gå for å bli akseptert, og hvis man velger å gå sin egen vei, blir man sett på som uintelligent. Personlig mener jeg at intelligens, i likhet med alt, er relativt. Det er stor forskjell på hva som oppfattes som intelligens i vårt samfunn, og hva som egentlig er intelligens. Alle kan pugge innholdet i en bok, men ikke alle kan ha noen betydning her i verden. Det råder uten tvil en sterk, negativ holdning til individualitet i vårt samfunn, og på flere grunnlag kan man resonere seg frem til svaret på hvorfor samfunnet vårt forfaller. Man lærer barn fra de er små, at man må være den typen menneske som det har blitt fastsatt at vi bør være. Og når noen da er annerledes, så vil de andre barna naturligvis rakke ned på dem som samfunnet stempler som mindre viktige. Disse reglene inngår i pensum i de aller fleste fag, og jeg har sett meg lei av det.

Jo, sant å si, vi lever i en bra verden her oppe i nord; et paradis for dem som ikke ønsker og ikke takler å ha sin egen sjel.

Dette er da en artikkel som jeg skrev, som ble publisert i Aftenposten den 26. oktober i fjor.