Det Motsatte Kjønn

Jeg er vel ikke den eneste som av og til tar meg selv i å undre over hva det motsatte kjønn egentlig tenker på. Mange av oss føler det kanskje slik at menn og kvinner lever på separate planeter, som bare streifer hverandre når man våger å begi seg ut på en farefull romferd.

Jeg har vel egentlig aldri vært noe ekspert på det motsatte kjønn. Jeg har heller aldri vært noen storsjarmør eller en av damenes yndlinger. Noen jenter kjenner jeg dog, og fra dem har jeg for det meste fått positive tilbakemeldinger. Jeg har vel alltid vært en relativt rolig og grei gutt, (kanskje litt for) romantisk, og veldig beherska. Min kanskje største svakhet er min tilbaketrukne natur. Jeg er en lytter, ikke en prater, og det gjør at jeg selvfølgelig blir litt kjedelig for en del. Jeg prater når jeg føler at jeg har noe å si, og babler ikke i vei om alt mulig rart bare for å prate. Jeg synes det er viktig å kunne nyte en liten, rolig stund.

Nå er jeg nok ikke blant dem mest aktive på sjekker'n, men jeg har bare lagt merke til en tendens ellers. Hvor mange ganger hører du ikke enkelte jenter prate om at de vil ha en som er grei, og som vil behandle dem godt, mens de selv går etter "gangstere" eller lignende. Enkelte gutter er enda verre på dette punktet, men vanligvis er de mer ærlige på det punktet. Hvis gutter liker "slemme" jenter, så sier dem det vanligvis rett ut. Men så er det jo ikke mulig å kontrollere hvem du skal falle for, så jeg skal ikke kritisere noen.

Hva er kjærlighet nåtildags? Ordet kjærlighet føles utvannet, og brukes altfor ofte. Jeg må først og fremst si at dette ikke gjelder alle, så ikke bli fornærmet. Men altfor ofte merker jeg en tendens i vår tid, til at folk som er i forhold, gir seg ved første hindring de møter på. Hvorfor har det seg slik? Har folk blitt mentalt svakere nå? Eller vil de bare oppleve de gode sidene ved et forhold? Personlig mener jeg at man bør stå på helt til stupet, fordi da vet man at man ihvertfall har prøvd sitt beste for å få et forhold til å fungere. Gir man seg ved første problem, så sier det bare at du ikke tar kjærlighet seriøst; og er det da kjærlighet?

Personlig har jeg alltid vært på jakt etter "my one and only", men har skjønt at leting egentlig ikke nytter. Sannsynligvis er det aller beste å bare la tiden gå, og håpe at tiden med seg bringer kjærligheten til deg. Dette kan da nesten virke som en stor kontaktannonse, men ikke misforstå. :) Jeg bare satt og tenkte litt på dette emnet her jeg satt, så altfor sent om natten. Jeg pleier å tenke altfor mye om natten, på alt og ingenting.

Men kjærlighet er jo det nydeligste på jord, ikke sant? :)