Til alle som har det vondt

Jeg tenkte at jeg ville gi en klapp på skuldrene til alle de der ute som lider eller føler at de går gjennom tøffe tider, på min helt spesielle måte. Jeg har ingen bilder som vil få deg til å trekke på smilebåndet, eller ord som vil få tankene dine vekk fra hva det nå enn er som du sliter med i din hverdag. Alt jeg kan gjøre, er å gi deg et lite innblikk i noe som kan gi deg håpet tilbake, for til syvende og sist så er håpet alt vi har.

Når jeg selv har vært langt nede en stund, føler jeg at ingenting noen sier kan hjelpe meg. Ingenting noen sier kan forandre fortiden, gjøre gjort ugjort, eller sørge for at fremtiden vil snu i en positiv og overraskende retning, og derfor føler man at man er litt hjelpeløs. Jeg kan ikke endre fortiden, ei kan jeg heller styre retningen av ditt liv, men jeg kan gi deg noen ord på din vei.

Hver dag er et skritt i et langt løp mot et mål hvis beliggenhet er ukjent. Underveis møter vi mange hindre i vår vei, og det er for mange tøft å overkomme disse. Møter man et hinder, kan man kan velge å ta det med seg videre i sin ryggsekk, eller så kan man legge den av veien, eller så kan man rett og slett hoppe over det. Mange velger å hoppe over det, for så å oppdage når de kommer i mål, at hele deres liv ikke har vært annet et et forbasket langt tidsfordriv.

En del velger, på sin side, å ta med seg en del av disse hinderne i deres ryggsekk - men nettopp der oppstår et relativt vanlig problem. For siden vi på vår lange ferd møter så mange problemer - er det vanskelig å vite hvilke av disse man vil ha med seg som erfaringer i resten av løpet. Noen velger å ta med de hinderne som har forårsaket mest skade; de minnene av ting som man helst vil glemme, fordi de føler seg skyldig hvis de lar den ligge igjen slik at andre som kommer etter kan ta skade. De som tenker slik, vil oppdage at sekken etter hvert vil bli altfor tung til at man kan bære den, og byrden vil til slutt knekke dem.

Velger man å flytte hinderet til siden, bekrefter man dets eksistens, og man forsøker å finne en løsning på problemet. Man aksepterer det, og overkommer det ved å bruke av sin energi. Deretter forlater man det som et element i fortiden, som man alltid kan tenke tilbake på, men som aldri vil være en byrde. Noen ting, uavhengig av deres effekt på deg og din livssituasjon, bør ikke taes med som en ekstra bør for resten av livet. Evnen til å legge problemene sine bak seg, er en evne som absolutt ikke er å forakte. Om bare flere kunne ta den i bruk...

Og har du det vanskelig, vit at ingenting du har gjort har vært forgjeves. Alle feiler iblant, og så lenge du klarer å lære av dine feil for så å legge dem bak deg, vil du etter hvert forstå at livet ikke bare er et eneste stort slit. Legg fra deg sekken som byrder din rygg, for alt vi opplever, opplever vi for at vi skal kunne gå videre litt klokere enn før. Å angre og deppe over ting som er ute av vår kontroll, er uunngåelig, men så lenge man har håpet på at ting vil bli bedre, vil ting alltid ordne seg. Håpet på at ting vil bedres et sted lenger fremme på vår vei, sørger for at vi ikke knekker sammen av vekten som vi bærer på vår rygg, fordi vi vet at vi trygt kan lesse av oss alle problemene som hindrer oss fra å kunne bevege seg videre. Og først når man har lagt problemene bak seg og lært noe av dem, kan man møte de kommende hindrene med både kløkt og livsgnist.

Og hva nå enn den hindringen du sliter med er, vit at du vil komme deg videre. Alt kommer til å bli bra, og jo mer du våger å håpe på det - desto større sannsynlighet er det for at skjer. Ingenting er forgjeves, men pass på at du ikke byrdes av din fortids problemer, for fortid er nettopp fortid, og det er kun der de hører hjemme. Dette er nåtid, og du er på vei inn i en fremtid hvis retning er uviss. Så lenge du husker alt dette, vil du klare å overkomme alle problemer du måtte møte på din vei.

What we have done can be forgiven,
But what we do will shape our lives.

Kunsten å forføre

Etter å nettopp ha sett filmen "Hitch", som forøvrig var en helt ok film, kom jeg til å tenke litt på dette med kjærlighet. Hmm, hvem er det jeg prøver å lure her? Jeg tenker alltid på dette med kjærlighet. Etter endeløse timer med refleksjon rundt temaet, er jeg enda ikke noe nærmere et svar. Er det noe mennesker gjennom tidene har forsøkt å finne svaret på, forgjeves, så er det nettopp dette, men allikevel er det så mange som finner hverandre der ute - hver eneste dag. Hver eneste dag møtes mennesker som vil tilbringe deres resterende dager her på jord sammen med hverandre - i hverandres armer. Det er en fin tanke. Men hvordan er det egentlig at disse møtes - og hvordan klarer partene å sjarmere, eller forføre om du vil, sin motpart?

For litt siden pløyde jeg meg igjennom Søren Kierkegaards "Forførerens Dagbok", om en ung herremann ved navn Johannes. I denne boken beskriver forføreren alle sine steg for å sjarmere sitt "bytte", en vidunderlig jente som heter Cordelia, og jeg fant boken veldig interessant, med tanke på at den ga noen tips som i enkelte tilfeller kan være svært så hendige å ha i bakhodet. Estetikken var et sentralt tema, og er vel utvilsomt blant det som spiller mest inn i startfasen av et forhold - før menneskene har fått utviklet noe dypt bånd til hverandre. Vi alle vet å verdsette skjønnhet, og vi gjør det alle på forskjellige måter. Noen henger seg så opp i den ytre skjønnheten at de glemmer det indre, mens noen både lar innsiden og utsiden spille inn. Hverken av disse tankegangene er det vel egentlig noe galt med, for noen er antageligvis ikke ute etter å finne sann kjærlighet. Jeg, på min side, er det.

I denne alderen er det kanskje naivt å håpe at jeg en dag snubler over en jente som er så vidunderlig at jeg ikke kan klare å leve uten henne. Kanskje er det denne barnslige naiviteten som driver meg. Til tross for at jeg selv aldri har opplevd det som kan betegnes som "sann kjærlighet", har jeg ikke gitt opp troen på at den finnes - som mange andre dessverre gjør. Jeg vet at den finnes, fordi jeg føler den. Dypt i mitt hjerte ligger den lukket i en boks, og kun èn jente her på jord har nøkkelen som skal til for å åpne den. Den er ikke bare en myte.

Når det er sagt, så vet jeg at hvis jeg en gang eventuelt møter på denne jenta - så blir ikke livet nødvendigvis perfekt, som mange andre antageligvis tror når de møter en jente eller en gutt de føler at de vil tilbringe livet med. Livet med kjærlighet er en dans på roser, men også roser har torner. Dette må man aldri glemme, fordi det er det viktigste prinsippet innen alt som har med kjærlighet å gjøre. Man danser på tornene for en annen persons skyld, og det er det som gjør det hele så vidunderlig.

For møter jeg denne jenta - noe jeg vet at jeg vil, som den håpløse romantikeren jeg er - vet jeg at det vil bli vanskelig. Prosessen å finne denne jenta er i seg selv vanskelig nok, men det stopper ikke der. Har man funnet henne, og tørster etter hennes lidenskap hvert våkne sekund, så er det enda et hinder i veien, nemlig forførelsen. Ikke alltid er det slik at blikkene møtes, og begge partene plutselig får det for seg at de er hverandres drømmepartnere. Noen ganger må det litt innsats til, og det spesielt i tilfeller som meg selv. Noen mennesker er så åpne at man blir helt kjent med dem etter å ha pratet med dem i fem minutter, og disse er det faktisk forbausende mange av. Disse er det kanskje lett å vite om man liker eller ikke, og kanskje er det derfor de er så lette å like. Kanskje er det derfor at disse aldri har problemer med å finne seg partnere. Kanskje nettopp derfor er det vanskelig for de av oss som er litt mystiske av seg, siden få mennesker ønsker å legge inn den innsatsen som skal til for å forføre et annet menneske. Forførelse nå, er intet annet enn et begrep som brukes i sammenheng med å få et napp på byen en kveld, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om forførelse i den betydning at man forfører sjelen, og stuper ut i kjærlighetens endeløst dype hav, hvor horisonten ingen grense har. Man vet ikke hva som befinner seg under overflaten, men det er nettopp det som er spennende.

Jeg har fått inntrykk av at det å være mystisk ikke lenger er en bra ting, og stiller meg undrende til dette. Hva er egentlig kjærlighet, hvis rosene man danser på ikke har noen torner? Den er falsk, for alle roser bærer torner på sin stilk. Er det bare meg som fortsatt føler at selve forførelsen er spennende, og at all innsatsen man legger inn i prosessen faktisk er verdt det? Man kan ikke vinne stort hvis man ikke våger å spille stort, og dette er en fast regel jeg prøver å huske. Nå er jeg ikke forelsket, og etter å ha vært det i nesten to år, føler jeg meg regelrett tom. Det er en rar følelse.

Men hvor har det blitt av storspillerne? Det lurer jeg på...

Jeg har en drøm...

... slik gikk en av de mest anerkjente talene noen gang holdt for menneskeheten, av selveste Martin Luther King Jr. i 1963 da han holdt en appell til folket angående rase-diskriminering. Jeg skal her ikke ta for meg dette temaet, men i likhet med Martin Luther King Jr, så har jeg en drøm.

Jeg har en drøm om at folket en dag skal få vett nok i skallen til å forstå at folk er forskjellige, og forstå at hudfarge eller nasjonalitet ikke er det jeg her prøver å sikte til. Forstår du hva jeg prøver å si, vil du nikke forstående på hodet. Forstår du ikke, vil du kalle meg dum.

Jeg har en drøm om at jeg, uansett hva mine tanker er, ikke skal bli fortalt av alle andre, hvilke følelser som er de rette å føle. Jeg føler glede når jeg vil, jeg føler sorg når jeg vil, jeg føler sinne når jeg vil, og jeg føler hva jeg vil, når jeg vil. Det gjør meg menneskelig.

Jeg har en drøm om at det en gang skal være sosialt akseptert å drømme. Jeg lever ikke i en falsk verden med en smilende maske konstant dratt over fjeset for å virke glad - for jeg lever slik jeg lever, til tross for at det ikke er det livet du har bestemt deg for å tro er det eneste livet man kan leve..

Jeg har en drøm om en verden hvor man slipper å måtte skjule sin sanne personlighet for å oppnå popularitet, men fremfor dette en verden med folk som ikke desperat trenger popularitet.

Jeg har en drøm om at du en dag forstår at det ikke bare finnes èn sannhet som gjelder for all verdens folk. Folk er forskjellige, og deres sannheter er forskjellige.

Jeg har en drøm om at du kan se hva som ligger bak mine ord, fremfor bokstavene som skjuler seg foran den sanne betydningen. Kun da kan du forstå min hensikt, og kun da vil du forstå meg.

Jeg har en drøm, og jeg vil drømme den for resten av livet.

Sosiale Roller

Alle innehar en rolle i et samfunn, og det er interessant å iaktta hvordan disse diverse rollene oppfører seg ute blant folk. Det er så mange nyanser og forskjeller jeg legger merke til, som får meg til å undre over hvilken rolle jeg selv spiller i denne leken. Er jeg skurken eller politimannen? Antagonisten eller protagonisten? Den gode eller den onde?

Det sies at livet har flere nyanser enn sort og hvitt, og jeg velger å være enig i det. Livet har flere nyanser enn sort og hvitt, noe som igjen gir oss mennesker muligheten til å benytte oss av alle disse nyansene. Vi har muligheten, men spørsmålet er da nettopp om man som person benytter seg av denne muligheten?

Jeg la for noen dager siden merke til hvor underlige valg noen tar her i livet. Jeg klarer ikke forstå antagonisten i livets eventyr. Jeg tar meg selv i å spørre, hvorfor velger noen å bli primitive sauer fra tidlig alder av? Å kalle noen av disse sauer, er ikke annet enn en fornærmelse mot de stakkars sauene, for enkelte av disse menneskene lever og ånder på intet annet enn dyrisk instinkt, og innehar tydligvis ikke et snev av menneskelighet i seg.

Det er en ny bølge som feier over vår verden. Nye kulturer introduseres, og de unge blir forvirret over hvilken kultur de kan kalle deres egen. Mange har ingen kultur. Noen trenger ingen kultur. Men en kultur jeg ser på som en økende trussel mot alt det gode i samfunnet, er den økende mangelen på respekt for andre mennesker. Det er hipt og kult å gi blaffen i det meste, og vold er et tegn på respekt. Og vi som mennesker, har et valg - et valg om hvorvidt vi skal la verdens antagonister fortsette deres korstog for ondskap. Skal vi bøye oss i støvet for disse menneskene fordi vi er redd for dem, eller må "the good guys" snart ta et oppgjør med de onde?

For jeg velger å inndele verdens befolkning inn i to grupper. Antagonistene er de som prøver sitt beste på å gjøre verden et verre sted, mens protagonistene er de som gjør sitt beste for å gjøre verden til et bedre sted. Det finnes varierende grader av disse tilfellene, og ikke alltid kan man plassere en handling innenfor disse rammene, men en persons hensikter avsløres sakte men sikkert over tid.

Person A går nedover gaten. Mot han kommer person B iført et telt av en bukse, med capsen på skjeive og et sløvt blikk. Person A smiler hyggelig mot han, men person B kikker surt tilbake og dulter borti person A, for så å snu seg imot ham. Person B blir sur, og mener at person A skal unnskylde seg for at han ikke unngikk han. Skal person A unnskylde seg?

Hadde du vært person A, og svart ja på det spørsmålet, ville person B fått et selvtilfreds smil om munnen sin, og kunne leve lykkelig på din misnøye for resten av dagen. Person B er fortsatt sur, men later som om han er en snill person og lar deg gå videre uten noe mer bråk. Du forlater området, uten et snev av verdighet igjen. Du har solgt deg selv.

Hadde du vært person A, og svart nei på det spørsmålet, ville person B blir mektig irritert på deg. Han hadde truet deg, og sagt at du skal få bank. Feig som person B egentlig er, stikker han av, og lover deg at du skal få bank. Neste morgen på samme sted, møter person B opp med en gjeng på 15 personer og skal banke livskiten ut av deg. Du hadde ikke gjort noe for å skade denne personen, men allikevel gjør denne personen alt den kan for å skade deg.

Jeg kunne vært litt politisk korrekt, og sagt at person B kunne ha opplevd en vond barndom, og kanskje vanket i feil kretser, noe som igjen resulterte i at personen har blitt slik. Men jeg er ikke politisk korrekt. Person B er et klassisk eksempel på ondskap. Ja, jeg sa det. Jeg sa o-ordet. Ingen nyanser. Kun ondskap. Person B er et klassisk eksempel på en antagonist i livets skuespill.

Jeg er for min sikker på at jeg hører til i gruppen med protagonister, men jeg er usikker på hvilken grad av protagonist jeg er. Jeg prøver så godt jeg kan for å være helten, men som jeg alltid har vært, er jeg den mangelfulle protagonisten som ikke alltid kan gjøre det som er rett. Men jeg gjør det allikevel.

Hvilken rolle spiller du i skuespillet som spilles på verdens scene hver dag? Er du antagonisten eller protagonisten? Er du den som prøver å være noe du ikke er? Er du en ulv i fåreklær, eller et får i ulveklær? Er du helten eller skurken?