Til alle som har det vondt

Jeg tenkte at jeg ville gi en klapp på skuldrene til alle de der ute som lider eller føler at de går gjennom tøffe tider, på min helt spesielle måte. Jeg har ingen bilder som vil få deg til å trekke på smilebåndet, eller ord som vil få tankene dine vekk fra hva det nå enn er som du sliter med i din hverdag. Alt jeg kan gjøre, er å gi deg et lite innblikk i noe som kan gi deg håpet tilbake, for til syvende og sist så er håpet alt vi har.

Når jeg selv har vært langt nede en stund, føler jeg at ingenting noen sier kan hjelpe meg. Ingenting noen sier kan forandre fortiden, gjøre gjort ugjort, eller sørge for at fremtiden vil snu i en positiv og overraskende retning, og derfor føler man at man er litt hjelpeløs. Jeg kan ikke endre fortiden, ei kan jeg heller styre retningen av ditt liv, men jeg kan gi deg noen ord på din vei.

Hver dag er et skritt i et langt løp mot et mål hvis beliggenhet er ukjent. Underveis møter vi mange hindre i vår vei, og det er for mange tøft å overkomme disse. Møter man et hinder, kan man kan velge å ta det med seg videre i sin ryggsekk, eller så kan man legge den av veien, eller så kan man rett og slett hoppe over det. Mange velger å hoppe over det, for så å oppdage når de kommer i mål, at hele deres liv ikke har vært annet et et forbasket langt tidsfordriv.

En del velger, på sin side, å ta med seg en del av disse hinderne i deres ryggsekk - men nettopp der oppstår et relativt vanlig problem. For siden vi på vår lange ferd møter så mange problemer - er det vanskelig å vite hvilke av disse man vil ha med seg som erfaringer i resten av løpet. Noen velger å ta med de hinderne som har forårsaket mest skade; de minnene av ting som man helst vil glemme, fordi de føler seg skyldig hvis de lar den ligge igjen slik at andre som kommer etter kan ta skade. De som tenker slik, vil oppdage at sekken etter hvert vil bli altfor tung til at man kan bære den, og byrden vil til slutt knekke dem.

Velger man å flytte hinderet til siden, bekrefter man dets eksistens, og man forsøker å finne en løsning på problemet. Man aksepterer det, og overkommer det ved å bruke av sin energi. Deretter forlater man det som et element i fortiden, som man alltid kan tenke tilbake på, men som aldri vil være en byrde. Noen ting, uavhengig av deres effekt på deg og din livssituasjon, bør ikke taes med som en ekstra bør for resten av livet. Evnen til å legge problemene sine bak seg, er en evne som absolutt ikke er å forakte. Om bare flere kunne ta den i bruk...

Og har du det vanskelig, vit at ingenting du har gjort har vært forgjeves. Alle feiler iblant, og så lenge du klarer å lære av dine feil for så å legge dem bak deg, vil du etter hvert forstå at livet ikke bare er et eneste stort slit. Legg fra deg sekken som byrder din rygg, for alt vi opplever, opplever vi for at vi skal kunne gå videre litt klokere enn før. Å angre og deppe over ting som er ute av vår kontroll, er uunngåelig, men så lenge man har håpet på at ting vil bli bedre, vil ting alltid ordne seg. Håpet på at ting vil bedres et sted lenger fremme på vår vei, sørger for at vi ikke knekker sammen av vekten som vi bærer på vår rygg, fordi vi vet at vi trygt kan lesse av oss alle problemene som hindrer oss fra å kunne bevege seg videre. Og først når man har lagt problemene bak seg og lært noe av dem, kan man møte de kommende hindrene med både kløkt og livsgnist.

Og hva nå enn den hindringen du sliter med er, vit at du vil komme deg videre. Alt kommer til å bli bra, og jo mer du våger å håpe på det - desto større sannsynlighet er det for at skjer. Ingenting er forgjeves, men pass på at du ikke byrdes av din fortids problemer, for fortid er nettopp fortid, og det er kun der de hører hjemme. Dette er nåtid, og du er på vei inn i en fremtid hvis retning er uviss. Så lenge du husker alt dette, vil du klare å overkomme alle problemer du måtte møte på din vei.

What we have done can be forgiven,
But what we do will shape our lives.

Kunsten å forføre

Etter å nettopp ha sett filmen "Hitch", som forøvrig var en helt ok film, kom jeg til å tenke litt på dette med kjærlighet. Hmm, hvem er det jeg prøver å lure her? Jeg tenker alltid på dette med kjærlighet. Etter endeløse timer med refleksjon rundt temaet, er jeg enda ikke noe nærmere et svar. Er det noe mennesker gjennom tidene har forsøkt å finne svaret på, forgjeves, så er det nettopp dette, men allikevel er det så mange som finner hverandre der ute - hver eneste dag. Hver eneste dag møtes mennesker som vil tilbringe deres resterende dager her på jord sammen med hverandre - i hverandres armer. Det er en fin tanke. Men hvordan er det egentlig at disse møtes - og hvordan klarer partene å sjarmere, eller forføre om du vil, sin motpart?

For litt siden pløyde jeg meg igjennom Søren Kierkegaards "Forførerens Dagbok", om en ung herremann ved navn Johannes. I denne boken beskriver forføreren alle sine steg for å sjarmere sitt "bytte", en vidunderlig jente som heter Cordelia, og jeg fant boken veldig interessant, med tanke på at den ga noen tips som i enkelte tilfeller kan være svært så hendige å ha i bakhodet. Estetikken var et sentralt tema, og er vel utvilsomt blant det som spiller mest inn i startfasen av et forhold - før menneskene har fått utviklet noe dypt bånd til hverandre. Vi alle vet å verdsette skjønnhet, og vi gjør det alle på forskjellige måter. Noen henger seg så opp i den ytre skjønnheten at de glemmer det indre, mens noen både lar innsiden og utsiden spille inn. Hverken av disse tankegangene er det vel egentlig noe galt med, for noen er antageligvis ikke ute etter å finne sann kjærlighet. Jeg, på min side, er det.

I denne alderen er det kanskje naivt å håpe at jeg en dag snubler over en jente som er så vidunderlig at jeg ikke kan klare å leve uten henne. Kanskje er det denne barnslige naiviteten som driver meg. Til tross for at jeg selv aldri har opplevd det som kan betegnes som "sann kjærlighet", har jeg ikke gitt opp troen på at den finnes - som mange andre dessverre gjør. Jeg vet at den finnes, fordi jeg føler den. Dypt i mitt hjerte ligger den lukket i en boks, og kun èn jente her på jord har nøkkelen som skal til for å åpne den. Den er ikke bare en myte.

Når det er sagt, så vet jeg at hvis jeg en gang eventuelt møter på denne jenta - så blir ikke livet nødvendigvis perfekt, som mange andre antageligvis tror når de møter en jente eller en gutt de føler at de vil tilbringe livet med. Livet med kjærlighet er en dans på roser, men også roser har torner. Dette må man aldri glemme, fordi det er det viktigste prinsippet innen alt som har med kjærlighet å gjøre. Man danser på tornene for en annen persons skyld, og det er det som gjør det hele så vidunderlig.

For møter jeg denne jenta - noe jeg vet at jeg vil, som den håpløse romantikeren jeg er - vet jeg at det vil bli vanskelig. Prosessen å finne denne jenta er i seg selv vanskelig nok, men det stopper ikke der. Har man funnet henne, og tørster etter hennes lidenskap hvert våkne sekund, så er det enda et hinder i veien, nemlig forførelsen. Ikke alltid er det slik at blikkene møtes, og begge partene plutselig får det for seg at de er hverandres drømmepartnere. Noen ganger må det litt innsats til, og det spesielt i tilfeller som meg selv. Noen mennesker er så åpne at man blir helt kjent med dem etter å ha pratet med dem i fem minutter, og disse er det faktisk forbausende mange av. Disse er det kanskje lett å vite om man liker eller ikke, og kanskje er det derfor de er så lette å like. Kanskje er det derfor at disse aldri har problemer med å finne seg partnere. Kanskje nettopp derfor er det vanskelig for de av oss som er litt mystiske av seg, siden få mennesker ønsker å legge inn den innsatsen som skal til for å forføre et annet menneske. Forførelse nå, er intet annet enn et begrep som brukes i sammenheng med å få et napp på byen en kveld, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om forførelse i den betydning at man forfører sjelen, og stuper ut i kjærlighetens endeløst dype hav, hvor horisonten ingen grense har. Man vet ikke hva som befinner seg under overflaten, men det er nettopp det som er spennende.

Jeg har fått inntrykk av at det å være mystisk ikke lenger er en bra ting, og stiller meg undrende til dette. Hva er egentlig kjærlighet, hvis rosene man danser på ikke har noen torner? Den er falsk, for alle roser bærer torner på sin stilk. Er det bare meg som fortsatt føler at selve forførelsen er spennende, og at all innsatsen man legger inn i prosessen faktisk er verdt det? Man kan ikke vinne stort hvis man ikke våger å spille stort, og dette er en fast regel jeg prøver å huske. Nå er jeg ikke forelsket, og etter å ha vært det i nesten to år, føler jeg meg regelrett tom. Det er en rar følelse.

Men hvor har det blitt av storspillerne? Det lurer jeg på...

Jeg har en drøm...

... slik gikk en av de mest anerkjente talene noen gang holdt for menneskeheten, av selveste Martin Luther King Jr. i 1963 da han holdt en appell til folket angående rase-diskriminering. Jeg skal her ikke ta for meg dette temaet, men i likhet med Martin Luther King Jr, så har jeg en drøm.

Jeg har en drøm om at folket en dag skal få vett nok i skallen til å forstå at folk er forskjellige, og forstå at hudfarge eller nasjonalitet ikke er det jeg her prøver å sikte til. Forstår du hva jeg prøver å si, vil du nikke forstående på hodet. Forstår du ikke, vil du kalle meg dum.

Jeg har en drøm om at jeg, uansett hva mine tanker er, ikke skal bli fortalt av alle andre, hvilke følelser som er de rette å føle. Jeg føler glede når jeg vil, jeg føler sorg når jeg vil, jeg føler sinne når jeg vil, og jeg føler hva jeg vil, når jeg vil. Det gjør meg menneskelig.

Jeg har en drøm om at det en gang skal være sosialt akseptert å drømme. Jeg lever ikke i en falsk verden med en smilende maske konstant dratt over fjeset for å virke glad - for jeg lever slik jeg lever, til tross for at det ikke er det livet du har bestemt deg for å tro er det eneste livet man kan leve..

Jeg har en drøm om en verden hvor man slipper å måtte skjule sin sanne personlighet for å oppnå popularitet, men fremfor dette en verden med folk som ikke desperat trenger popularitet.

Jeg har en drøm om at du en dag forstår at det ikke bare finnes èn sannhet som gjelder for all verdens folk. Folk er forskjellige, og deres sannheter er forskjellige.

Jeg har en drøm om at du kan se hva som ligger bak mine ord, fremfor bokstavene som skjuler seg foran den sanne betydningen. Kun da kan du forstå min hensikt, og kun da vil du forstå meg.

Jeg har en drøm, og jeg vil drømme den for resten av livet.

Sosiale Roller

Alle innehar en rolle i et samfunn, og det er interessant å iaktta hvordan disse diverse rollene oppfører seg ute blant folk. Det er så mange nyanser og forskjeller jeg legger merke til, som får meg til å undre over hvilken rolle jeg selv spiller i denne leken. Er jeg skurken eller politimannen? Antagonisten eller protagonisten? Den gode eller den onde?

Det sies at livet har flere nyanser enn sort og hvitt, og jeg velger å være enig i det. Livet har flere nyanser enn sort og hvitt, noe som igjen gir oss mennesker muligheten til å benytte oss av alle disse nyansene. Vi har muligheten, men spørsmålet er da nettopp om man som person benytter seg av denne muligheten?

Jeg la for noen dager siden merke til hvor underlige valg noen tar her i livet. Jeg klarer ikke forstå antagonisten i livets eventyr. Jeg tar meg selv i å spørre, hvorfor velger noen å bli primitive sauer fra tidlig alder av? Å kalle noen av disse sauer, er ikke annet enn en fornærmelse mot de stakkars sauene, for enkelte av disse menneskene lever og ånder på intet annet enn dyrisk instinkt, og innehar tydligvis ikke et snev av menneskelighet i seg.

Det er en ny bølge som feier over vår verden. Nye kulturer introduseres, og de unge blir forvirret over hvilken kultur de kan kalle deres egen. Mange har ingen kultur. Noen trenger ingen kultur. Men en kultur jeg ser på som en økende trussel mot alt det gode i samfunnet, er den økende mangelen på respekt for andre mennesker. Det er hipt og kult å gi blaffen i det meste, og vold er et tegn på respekt. Og vi som mennesker, har et valg - et valg om hvorvidt vi skal la verdens antagonister fortsette deres korstog for ondskap. Skal vi bøye oss i støvet for disse menneskene fordi vi er redd for dem, eller må "the good guys" snart ta et oppgjør med de onde?

For jeg velger å inndele verdens befolkning inn i to grupper. Antagonistene er de som prøver sitt beste på å gjøre verden et verre sted, mens protagonistene er de som gjør sitt beste for å gjøre verden til et bedre sted. Det finnes varierende grader av disse tilfellene, og ikke alltid kan man plassere en handling innenfor disse rammene, men en persons hensikter avsløres sakte men sikkert over tid.

Person A går nedover gaten. Mot han kommer person B iført et telt av en bukse, med capsen på skjeive og et sløvt blikk. Person A smiler hyggelig mot han, men person B kikker surt tilbake og dulter borti person A, for så å snu seg imot ham. Person B blir sur, og mener at person A skal unnskylde seg for at han ikke unngikk han. Skal person A unnskylde seg?

Hadde du vært person A, og svart ja på det spørsmålet, ville person B fått et selvtilfreds smil om munnen sin, og kunne leve lykkelig på din misnøye for resten av dagen. Person B er fortsatt sur, men later som om han er en snill person og lar deg gå videre uten noe mer bråk. Du forlater området, uten et snev av verdighet igjen. Du har solgt deg selv.

Hadde du vært person A, og svart nei på det spørsmålet, ville person B blir mektig irritert på deg. Han hadde truet deg, og sagt at du skal få bank. Feig som person B egentlig er, stikker han av, og lover deg at du skal få bank. Neste morgen på samme sted, møter person B opp med en gjeng på 15 personer og skal banke livskiten ut av deg. Du hadde ikke gjort noe for å skade denne personen, men allikevel gjør denne personen alt den kan for å skade deg.

Jeg kunne vært litt politisk korrekt, og sagt at person B kunne ha opplevd en vond barndom, og kanskje vanket i feil kretser, noe som igjen resulterte i at personen har blitt slik. Men jeg er ikke politisk korrekt. Person B er et klassisk eksempel på ondskap. Ja, jeg sa det. Jeg sa o-ordet. Ingen nyanser. Kun ondskap. Person B er et klassisk eksempel på en antagonist i livets skuespill.

Jeg er for min sikker på at jeg hører til i gruppen med protagonister, men jeg er usikker på hvilken grad av protagonist jeg er. Jeg prøver så godt jeg kan for å være helten, men som jeg alltid har vært, er jeg den mangelfulle protagonisten som ikke alltid kan gjøre det som er rett. Men jeg gjør det allikevel.

Hvilken rolle spiller du i skuespillet som spilles på verdens scene hver dag? Er du antagonisten eller protagonisten? Er du den som prøver å være noe du ikke er? Er du en ulv i fåreklær, eller et får i ulveklær? Er du helten eller skurken?

Nye studier avslører at livet kan være fatalt

Spennende nye studier fra forskere avslører at livet i seg selv faktisk kan være fatalt. Gjennom flere år har man forsket på denne teorien som før kun var ansett som en myte. En rekke forskere stiller seg dog kritiske til studiene, og mener at det av rapporten ikke fremstilles nok beviser som støtter opp om denne nye, sjokkerende teorien som kan endre vårt samfunn og levemåte totalt.

Lenge har vi bekymret oss for sykdommer, epidemier, den globale oppvarmingen og illsinte terrorister, men disse særdeles høyt respekterte forskerne som har utført studiene, bekrefter at vår største trussel faktisk kan være livet selv. Det har blitt brukt millioner av kroner og masse arbeidskraft, og det statsfinansierte instituttet har endelig kommet frem til denne nye teorien, som har satt vår verdens smarteste hjerner i kok.

- Det har seg faktisk slik at vi gjennom grundige undersøkelser, har funnet ut at nærmest 93.5% av menneskene som har levd på denne planeten, faktisk har dødd som et resultat av livet, sier professor Gustafson, som fortsatt ikke har roet seg ned etter disse skremmende testresultatene. - Vi står ovenfor noe som kan være tidenes oppdagelse, og det er er en tøff sannhet som vi bare må prøve å se i øynene, fortsetter han.

Til tross for at det finnes noen skeptikere til denne særdeles oppsiktsvekkende teorien, har mange av planetens mest anerkjente forskere faktisk bekreftet at dette er en skremmende troverdig og grundig utført forskning. - I vår konklusjon har vi rett og slett kommet frem til at livet i seg selv faktisk kan være dødelig, forteller Gustafson. Allikevel oppfordrer han folk til å holde seg rolige, og forsikrer at det enda ikke er noen grunn til å skape en verdensomfattende panikk.

Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre!

Det har vært mye prat om denne flaggbrenningen som nylig tok sted, som et resultat av publisering av kariakturtegninger som avbildet en mulig Muhammed. Noen påstår det er unødvendig og atpåtil rasistisk fra Magazinets side å publisere disse bildene, da de skaper unødvendig strid mellom folk som allerede er splittet nok som de er. Men er det virkelig slik at dette bladet kun var ute etter å provosere?

Det er ufattelig mange som kun støtter islam etter de hendelsene som har vært, og som flyter på bølgen med politiske korrekte utsagn. Som alltid, klarer ikke folk flest å se denne saken fra flere sider, og derfor blir det fort bare mye spekulering. Det kan vel aldri bli helt oppklart hvorvidt Magazinet kun var ute etter å provosere eller ikke, men allikevel kan vi stille oss spørsmålet om det var nødvendig?

Etter å ha sett resultatene av publiseringen, vil jeg si at det helt klart var nødvendig. Uansett om dette bladets intensjoner var å skape en debatt om ytringsfriheten eller ikke, så er det nå nettopp det det har utviklet seg til. Og det er en debatt som vi sårt trenger. Skal vi gå tilbake i tiden, og bryte ned det samfunnet som vi gjennom århundrer har prøvd å bygge opp, bare fordi nye verdier blir introdusert inn i vår kultur?

Jeg forstår muslimer som føler at de blir krenket når noe temaer som er tabu i deres kultur blir tatt opp her. Noe som de holder sitt hjerte nært, blir kritisert av andre personer, og da vil noen føle seg utilpass - naturligvis. Men hvorfor, og dette er viktig, hvorfor skal de så sårt bry seg om hva andre mener? Hvorfor skal de gå så langt at de truer med å drepe andre fordi noen er uenig i det de selv tror? Er det rettferdig? Er det slik at man ved å benytte seg av sin ytringsfrihet, fortjener døden? Det finnes jo alltids grenser, men religion er et viktig tema, og alle viktige temaer bør diskuteres - enten de religiøse vil det eller ei.

Kristendommen har sannsynligvis hatt en voldelig fortid, men allikevel har den i de siste årene utviklet seg til å takle kritikk fra utenforstående parter, ved å tilpasse seg et samfunn i utvikling. Hvorfor har det seg slik at alle vil at man skal ta noen skritt tilbake i denne utviklingen, kun fordi noen ikke tåler kritikk? Har den politiske korrektheten rett og slett gått til hodene på folk? Klarer ikke folk å tenke klart lenger? Klarer ikke folk å skjønne at hvis ytringsfriheten forsvinner, blir vi fratatt det lille som skiller nåtidens siviliserte samfunnet fra fortidens barbariske og voldelige anarki? Skal vi nå bli alle kommunist-ekstremisters våte drøm - en verden fylt med stumme og tamme sauer som gjør akkurat det de blir fortalt av autoritetene over seg? Kun for å tilfredsstille de som tenker annerledes enn oss?

Har folk rent glemt at vi må også tenke på oss selv? Vi kan ikke være snille og gode mot alle hele tiden, kun for å få et status som et populært og koselig samfunn som lever i en euforisk drømmeverden. Vi må bevare våre egne verdier fremfor alle andres, fordi hvis vi ikke skal stå for det som grunnlaget av vårt samfunn er bygget på, er vi alle, unnskyld uttrykket, noen forbannede hyklere!

A General Principle of Modern Society

From the second you are born into this fantastic world, you are confronted by difficult choices and a fair amount of principles - some of which you do not approve of. We are taught how to behave and told that the society expects certain things from you. This is called responsibility.

Each person is an individual, with individual thoughts and individual desires. It lies in the nature of man, the need to follow our dreams and seek what we yearn. If men lived freely, they would indeniably achieve greater happiness, but even so, we have chosen to create this society - as a security system. By living in a society, you exchange your services for the security which you would lack if you were free and on your own.

I feel as if responsibility is a burden which we all must carry, because we owe it to our fellow citizen. From the moment you achieve the ability of free thinking, and you are able to contemplate your own situation and question your own actions, you have that responsibility, seeing as it is often every man for himself, in spite of the laws we have made to ensure a secure environment.

When at last you are emancipated at the age of eighteen, both your parents and the society have expectations - a responsibility - which you need to fulfill in order to maintain respect amongst other individuals. It is perhaps this responsibility which keeps our desires at bay, even though it contradicts our very nature to do so.

Responsibility is in many ways quite similar to what we refer to as popularity, because they both lack a foundation in our innate spirits. For what would happen if our society all of a sudden turned into a utopia, where everyone would be free to follow their innate principles? As long as people still adhered to the thought that they have a certain responsibility to their fellow man - to be socially accepted, they would not turn their backs on those rules and laws on which our society was built.

If we choose to be a part of a community, we sign off our most important birthright: Freedom. However, when we first decide to make this decision, to take this leap of faith and actually rely on other individuals, it is only then we are able to live life the way we have always sought to do.
Last, but not the least, it is important to remember that we all possess the power to change the world. And to recite wise words by one author and cartoonist named Stan Lee:

- "With great powers comes great responsibility."

En liten stil jeg skrev på en èn-økts engelsk-prøve. Vi skulle skrive om ansvar, og hva det innebærer. Eneste kommentaren jeg fikk av læreren var "I am amazed.", og så karakteren 6. Det var jo litt morsomt, hehe.

Se opp mot stjernene

For noen dager siden var jeg hos en venn, og etter at jeg dro igjen så ble jeg ståendes ute mens jeg bare stirret opp på himmelen.

Jeg hadde aldri sett en så skjønn himmel noen gang. Stjernene lyste der oppe, så langt ute at mennesker forhåpentligvis aldri vil nå dem. Jeg tenkte at et sted der ute må det finnes noe bedre enn denne kloden, og selv om jeg aldri vil oppleve det, så vet jeg at det finnes - som et paradis i mine drømmer. Det må finnes et sted der ute hvor folk kan smile, le og leve i harmoni og med kjærlighet. Det eneste jeg vet, er at denne planeten ikke tillater meg å gjøre alt det.

Jeg fikk noen tårer i øynene av å tenke på alt det jeg savnet her nede på den lille ubetydelige jorden - ting som kanskje ikke er så viktig, men allikevel betyr så mye. Jeg fikk et par tårer av å tenke på alle problemene mennesker går igjennom hver dag her på jorden, enten fordi de er født inn i det eller selv velger å gå den veien. Jeg fikk et par tårer av å tenke på at jeg kanskje aldri vil finne den lykken som noen der ute kanskje har funnet svaret på. Kanskje noen der ute vet hvordan jeg føler det. Kanskje - det er ordet. Jeg liker å drømme.

Så jeg tok hendene ut av lommene, kikket ned på bakken igjen, og vandret bortover veien med et smil om munnen. For jeg vet at uansett hva slags dårlige tider jeg går i møte, så vil det alltid være den sjansen for at noen der ute fortsatt er lykkelige. Der ute ved stjernenes skjønnhet, eksisterer det kanskje noen tenker det samme som meg, som enda ikke har funnet sin plass i verden. Der ute er mulighetene endeløse.

Hvis du noen gang føler deg redd, så ikke frykt, for det vil alltid finnes noen som kan passe på deg. Føler du deg noen gang ensom, så husk at det alltid vil eksistere noen som vil være der for deg. Kanskje du ikke har funnet den personen enda, og kanskje du aldri finner den. Men bare titt opp mot stjernene, og tenk at der ute finnes det du leter etter. Det er ikke bare en drøm. Alt du drømmer om kan være virkelighet. Der ute, ved stjernene, finnes alle mulighetene du ikke har på jorden. Hvis ikke lykken finnes her på jorden, så er det en stor sannsynlighet for at den finnes der ute, sammen med stjernenes skjønnhet. Smil, for dine drømmer er alle sanne.

Er du der ute et sted?

Er du der ute et sted? Du som venter på noen som meg. For jeg venter på deg. Jeg har alltid ventet på deg.

Når vil våre veier møtes? Vil vi være to fremmede som krysser hverandre på gaten og utveksler et smil, for kun å gå tilbake til våre vanlige liv? Vil vi aldri vite at vi har møtt vår ène? Vil vi sørge over ensomheten, uten å vite at vi er hverandres kur for sorg? Vil vi for alltid lete, men aldri finne den vi leter etter?

Hver dag drømmer jeg om deg, du som er alt jeg trenger. Hver eneste dag tenker jeg på hvordan livet ville vært hvis jeg traff deg. Jeg skulle behandlet deg som den gudinnen du er, og aldri gi slipp på deg. Jeg ville kysset deg slik du aldri har blitt kysset før, og smilt som om jeg var i paradis. For hver dag med deg ville vært et paradis, fylt med endeløse muligheter, og alltid nye veier å utforske. Alltid skulle jeg vært der for deg. Faller du langt ned i ditt sinn, ville jeg hoppet etter deg. Du er mitt alt og ingenting - min soloppgang i horisonten.

Så hvor er det du befinner deg hen? Jeg smiler når jeg tenker på deg, men jeg vet ikke hvor du er. Ikke vet jeg om vi vil møtes, eller om vi ville forstått at vi var ment for hverandre hvis vi hadde gjort det. Uansett om vi aldri møtes, så vil jeg at du skal vite èn ting: Jeg vil alltid tenke på deg.

Skyld

Nylig fikk jeg nok en gang sett Bowling for Columbine. Denne dokumentaren tar for seg USAs våpengalskap, og hendelsene som inntraff i Columbine i April 2001, da et par elever en morgen bestemte seg for å ta livet av mange av sine egne medelever og lærere. Det er så trist å se videoene fra overvåkingskameraene i skolen, og se disse menneskene spasere rundt mens de uten anger slakter andre mennesker. Hvordan blir noen slik? Har noen skylden?

I denne dokumentaren var det vist klipp fra en god del folk som skyldte på Marilyn Manson, voldelige filmer - tilogmed South Park, og mente at disse påvirket ungdommene til den grad at de kunne gjøre noe så forferdelig. Michael Moore intervjuet Marilyn Manson, og det siste som ble sagt i det der intervjuet, synes jeg er det viseste som ble sagt i hele filmen. Når han ble spurt hva han ville sagt til de som gjorde det, svarte Marilyn "I wouldn't say a single word to them. I would listen to what they had to say, and that's what no one did."

Jeg har sett en tendens til å skylde på musikk, filmer, videospill og annen kultur, som grunn til at ungdom gjør fæle ting, og vil med det bare si noen få ting. Når jeg var liten, så jeg på Rambo-filmene, hoppet rundt og lekte Karate Kid, og fulgte spent med på skrekk som Evil Dead-filmene. Mye spilling ble det også på meg, som Mortal Combat, hvor det handla om å rett og slett banke vettet ut av hverandre. Jo, man skulle trodd at jeg ville endt opp som rene massemorderen, hvis disse ekspertenes utsagn var sanne.

Det som er spesielt viktig å legge merke til når det gjelder voldelig atferd fra ung alder, er deres situasjon i hjemmet. Det er lett å skylde på utenforstående elementer, men ærlig talt så har alltid foreldrene hatt mer innflytelse på et barn enn et spill eller en musiker noensinne vil få. Joda, noen får inspirasjon fra spill og gjør fæle ting - men spørsmålet er da om disse personene fra før av bare var tikkende bomber som kunne gå av når som helst? Er det virkelig nødvendig å skylde på noen? Hvorfor har alle hele tiden et behov for å finne en syndebukk i en situasjon hvor det nødvendigvis ikke er noen?

Donald Duck

Donald Duck. Den klossete, sjarmerende anden fra Andeby med tre ganske så like nevøer og en slitsom onkel. Til tross for at han bare er en tegneseriefigur, så er det så mye bra å hente fra tegneseriene - spesielt de litt gamlere. For ja, jeg leser fortsatt pocketbøkene med Donald. Jeg synes de er så koselige at jeg ikke bryr meg om jeg kan bli stempla som umoden.

Donald, til tross for sitt enorme latskap, er en ganske livlig fyr. Han smiler og ler, men føler seg ofte oppgitt over all den uflaksen han opplever, spesielt når fetteren Anton hele tiden får det som han vil. Han er kanskje streng med de tre nevøene som bor hos han, men han beviser stadig at han er glad i dem alle alikevel - uansett hva slags rampestreker de utsetter ham for.

Og det de andre i Andeby ikke vet om denne koselige men hissige fyren med matrosdress, er at han har et alter ego. For under huset hans lurer det nemlig et hemmelig rom, og dette rommet skjuler alt utstyret til hele Andebys favoritthelt Fantonald. Vi har alle noe spesielt inni oss, og vi aner selv ikke hva vi kan utrette hvis vi bare har tro på oss selv, og Donald fremviser dette perfekt. Til tross for at anden blir sett på av mange som lat og ubrukelig - finnes det noe i han som alle de andre rundt han ser opp til og beundrer.

Når det gjelder kjærligheten, har jo Donald alltid likt Dolly. Han går gjennom mangt og mye for å bevise hans dedikerte kjærlighet til henne. Til tross for sine slaskete sider, så er han mye en god, gammel romantiker. =)

Onkel Skrue er økonomisk sett Donalds motsetning. Donald er gavmild, men da han ikke har mye penger selv, og står i gjeld til ørene, får han ikke ofte sjansen til å vise det. Donald er på mange måter lik hver og en av oss vanlige mennesker. Han sliter med alle slags problemer, men finner ut av det til slutt.

Ja, Donald Duck er en fantastisk tegneseriefigur. Jeg bare følte at jeg måtte si det. :)

Det Motsatte Kjønn

Jeg er vel ikke den eneste som av og til tar meg selv i å undre over hva det motsatte kjønn egentlig tenker på. Mange av oss føler det kanskje slik at menn og kvinner lever på separate planeter, som bare streifer hverandre når man våger å begi seg ut på en farefull romferd.

Jeg har vel egentlig aldri vært noe ekspert på det motsatte kjønn. Jeg har heller aldri vært noen storsjarmør eller en av damenes yndlinger. Noen jenter kjenner jeg dog, og fra dem har jeg for det meste fått positive tilbakemeldinger. Jeg har vel alltid vært en relativt rolig og grei gutt, (kanskje litt for) romantisk, og veldig beherska. Min kanskje største svakhet er min tilbaketrukne natur. Jeg er en lytter, ikke en prater, og det gjør at jeg selvfølgelig blir litt kjedelig for en del. Jeg prater når jeg føler at jeg har noe å si, og babler ikke i vei om alt mulig rart bare for å prate. Jeg synes det er viktig å kunne nyte en liten, rolig stund.

Nå er jeg nok ikke blant dem mest aktive på sjekker'n, men jeg har bare lagt merke til en tendens ellers. Hvor mange ganger hører du ikke enkelte jenter prate om at de vil ha en som er grei, og som vil behandle dem godt, mens de selv går etter "gangstere" eller lignende. Enkelte gutter er enda verre på dette punktet, men vanligvis er de mer ærlige på det punktet. Hvis gutter liker "slemme" jenter, så sier dem det vanligvis rett ut. Men så er det jo ikke mulig å kontrollere hvem du skal falle for, så jeg skal ikke kritisere noen.

Hva er kjærlighet nåtildags? Ordet kjærlighet føles utvannet, og brukes altfor ofte. Jeg må først og fremst si at dette ikke gjelder alle, så ikke bli fornærmet. Men altfor ofte merker jeg en tendens i vår tid, til at folk som er i forhold, gir seg ved første hindring de møter på. Hvorfor har det seg slik? Har folk blitt mentalt svakere nå? Eller vil de bare oppleve de gode sidene ved et forhold? Personlig mener jeg at man bør stå på helt til stupet, fordi da vet man at man ihvertfall har prøvd sitt beste for å få et forhold til å fungere. Gir man seg ved første problem, så sier det bare at du ikke tar kjærlighet seriøst; og er det da kjærlighet?

Personlig har jeg alltid vært på jakt etter "my one and only", men har skjønt at leting egentlig ikke nytter. Sannsynligvis er det aller beste å bare la tiden gå, og håpe at tiden med seg bringer kjærligheten til deg. Dette kan da nesten virke som en stor kontaktannonse, men ikke misforstå. :) Jeg bare satt og tenkte litt på dette emnet her jeg satt, så altfor sent om natten. Jeg pleier å tenke altfor mye om natten, på alt og ingenting.

Men kjærlighet er jo det nydeligste på jord, ikke sant? :)

En ganske så alminnelig søndag

Søndag, ja, den siste dagen av helga. Etter en helg med avslapning bør alle og enhver ha massevis av energi igjen til nok en uke med strev og arbeid, ikke sant? Vel, saken viser seg å være noe ganske annet.

Du prøver å åpne øynene, men det føles som om lim holder øyelokkene klebret sammen. Desperat prøver du å finne brillene som du la fra deg på nattbordet , men ender opp med å ta på deg en kam. Først når øynene får åpnet seg innser du at du har fått på deg feil sak, når du ser igjennom rillene på denne kammen, og da griper du desperat etter neste gjenstand du finner på nattbordet. Denne gangen finner du endelig det du lette etter, og erstatter den slitte, rosa kammen med et par briller, mens du sørgmodig drar degselv ut av senga, på jakt etter et par bukser.

Så drar du degselv ut på badet, og faller nesten om av speilbildet du får øye på i speilet; nesten som tatt ut av marerittet du hadde natten før. Håret står alle veier, og slik som du ser ut kan du spille i en zombie-film der og da. Så åpner du munnen din, og skjønner at du virkelig trenger en tannpuss når det praktisk talt oser vond gass ut av munnen.

Frokosten ender vanligvis opp med å bli en eller annen sørgelig frokostblanding, som du slurper i deg mens du leser i en postordre-katalog, som var det nærmeste du fant. Etter frokost ender du opp i sofaen, halvtrøtt, med store ringer under øynene, mens du blar fra kanal til kanal på tven i et desperat forsøk på å finne noe bra å se på. Dessverre så oppdager du at det jo er søndag formiddag, og det beste du klarer å finne er en flintskalla tv-psykolog med sørstats-dialekt kalt Dr. Phil. Spent følger du med på denne karen, som tilsynelatende vet alt om alt, og får med deg et par gode råd om hvordan du skal få et bedre familieliv.

Resten av dagen går så bort til mye rart. Etter den ganske så interessante tv-tittingen, finner du degselv foran pcen, foran MSN, på jakt etter venner som også har stått opp så tidlig, men oppdager at de aller fleste har skjønt at søndagen er til å sove lenge på. Så der sitter du mens sekunder blir til minutter, og minutter til timer, mens du av og til tar deg en tur rundt for å se om det har skjedd noe interessant i andre deler av det tomme huset.

Og så igjen er det da søndag kveld, preget av en merkelig følelse av tomhet. Søndag er på en måte skjærsilden - stedet mellom himmelen og helvete. Imorgen er det da igjen tilbake til den forferdelige hverdagen med skole eller arbeid, men man innser at det bare er noe man må akseptere, og setter seg ned foran tven, for å se en ganske så elendig tv-film, som en perfekt avslutning på an altfor kort helg...

Dagens Ungdom

Dagens ungdom, ja. Når mange hører disse ordene, får de frysninger av tankene som umiddelbart blir assosiert med dem i hodene deres. Jeg forstår dem. Jeg forstår dem ikke. Handlinger kan ikke alltid forklares. Noe må gjøres, selv om vi ikke finner en grunn til det. Noe må prøves, for å skjønne at man selv kan feile.

Det har lenge vært mye fokus på "skal ha"-generasjonen og kulturen som følger med den, blant annet i debatter og ellers i media. Sant nok, vi er kanskje bortskjemte, men jeg syns at det er mye som ellers som bør tas med til ettertanke om oss.

Det er så mye prat om disiplin og mangel på respekt i dagens ungdom, men jeg syns det bare blir feil å fokusere på disse punktene. Disiplin er en negativ ting, spør du meg. Enhver hund vil tro den gjør noe galt, bare eieren piner den nok. Disiplin er et annet ord for hjernevasking på høyt nivå, ofte brukt i sammenhenger med autoriteter. Mange voksne har blitt hjernevasket av disiplinen før, og det er de samme som ofte sier at alt autoriteter bestemmer er riktig uansett om det er det eller ikke. Heldigvis er det også mange voksne som ikke har latt seg styre av disiplinen, og det er godt å se. Dagens voksne...

Ja, jeg er individualist. Derfor mener jeg at disiplin er en uting. Allerede finnes det til stor grad det som kan kalles disiplin, innen karaktersetting. Hvis folk skriver en nytenkende stil i norsken, får den dårlig karakter, av begrunnelsen at den ikke følger reglene som er satt for hvordan man skal skrive. Mange voksne mener det er helt rett å gjøre slik, men jeg sier det rett ut: De er hjernevaska. Alt er ikke så A4 som dere skal ha det til. Skolen har ikke alltid rett. Jeg syns det er på tide at folk begynner å innse dette.

Respekt handler om noe helt annet enn disiplin. Respekt er en forståelse for en annen person og dens tanker og handlinger. Hvis en lærer ikke har respekt for en elev, er det bare rimelig at eleven ikke har respekt for læreren. Jeg viser alltid respekt til læreren fra første stund, men hvis de begynner å gjøre ting som får meg til å tvile, så sier jeg ifra, uansett om det får meg til å virke uoppdragen og respektløs. Man viser ikke respekt for dem som ikke respekter deg tilbake, uansett om de har autoritet - da er man bare mentalt svak, og klarer ikke å stå ved sin egen personlighet.

Først når alle mennesker har rett til å være segselv, uten å måtte få pressa masse disiplin og andre fæle ting i trynet, kan vi virkelig kalle dette landet fritt.

Gjengmentalitet

Kanskje er det slik at man for tiden har det bedre enn noensinne her i verdens beste land. Kanskje er det slik at vi lever i et paradis, uten å selv kunne verdsette det vi har. Jo, det er en liten sannhet i det, men det lurer seg en liten sannhet bak hver eneste løgn.

Det var en gang da man kunne skru på tv-apparatet uten å bli møtt av store nyhetsoppslag om terroristiske handlinger og kaldblodige mord. Vi introduseres for den virkelige verden, og for mange er det vanskelig å tolerere. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det mye som ikke funker i dagens samfunn. Og som alltid fokuseres det på alle de sakene som ikke har noe å si for andre enn de som sitter med makten. Jeg syns det er på tide at man endelig våkner og får opp øynene for det som teller her i verden.

I etterkant av valgtiden sitter jeg nok en gang igjen med mange fortvilelser. ”Hvorfor lar folk seg lure?” tenker jeg mens jeg klør meg i hodet. I år har vi sett igjen hva vi har sett gang på gang før, at politikere vender ryggen til den politikken de faktisk sto for, med en gang de selv har kommet til makten. Politikere funderer blant annet på hva årsaken til Norges fallende skoleresultater kan være, uten å søke kilden selv for å få et svar. Det er elevene som bør bli hørt, og ikke de utallelige politikerene som innbiller segselv at de vet hvordan dagens kultur er.

Noe som man kan være relativt sikker på, er at noe gjøres galt. Gjengmentaliteten man møter her i Norge er ikke til å tro. Her oppfordres folk til å skille seg fra sine individuelle kvaliteter for å kunne passe inn i det gruppesamfunnet som våre kjære, maktgale ledere har laget. Skolen er første skritt i denne prosessen. Her skal alle de fritenkende menneskene sorteres ut, og deres kvaliteter og sterke meninger skal nådeløst rives ut av deres sjeler. Man har laget en vei man må gå for å bli akseptert, og hvis man velger å gå sin egen vei, blir man sett på som uintelligent. Personlig mener jeg at intelligens, i likhet med alt, er relativt. Det er stor forskjell på hva som oppfattes som intelligens i vårt samfunn, og hva som egentlig er intelligens. Alle kan pugge innholdet i en bok, men ikke alle kan ha noen betydning her i verden. Det råder uten tvil en sterk, negativ holdning til individualitet i vårt samfunn, og på flere grunnlag kan man resonere seg frem til svaret på hvorfor samfunnet vårt forfaller. Man lærer barn fra de er små, at man må være den typen menneske som det har blitt fastsatt at vi bør være. Og når noen da er annerledes, så vil de andre barna naturligvis rakke ned på dem som samfunnet stempler som mindre viktige. Disse reglene inngår i pensum i de aller fleste fag, og jeg har sett meg lei av det.

Jo, sant å si, vi lever i en bra verden her oppe i nord; et paradis for dem som ikke ønsker og ikke takler å ha sin egen sjel.

Dette er da en artikkel som jeg skrev, som ble publisert i Aftenposten den 26. oktober i fjor.